Afrikanske bruddstykker

Sitter i norsk morgensol med kaffe – i seng 0300 etter lang tur fra Addis Ababa – fikk ikke sove lenger på denne morgenen. Ser tilbake på en ukes tur i Afrika – mange inntrykk – kan ennå ikke fortelles som en helhet – det må bli afrikanske bruddstykker.

---

Rett fra debatt i Fritt Ord debatt på Litteraturhuset under tittelen ”Within the West – Beyond the West”- gikk ferden rett South – direkte kveld- og nattflight til Kampala, Uganda. Landet 0200 på Entebbe flyplass. Entebbe. Ordet har klang for meg som symbol på israelsk presisjon og handlekraft – det var her israelske spesialstyrker frigjorde gisler fra kapret fly på Entebbes rullebane i 1977.

Mens jeg tenker dette skyter og dreper israelere 9 aktivister på et stort passasjerskip utenfor Gaza. Kontrast.

**

Kampala: Tilsynskonferanse for den internasjonale straffedomstolen, ICC. Viktig at konferansen er i Afrika, 111 land har sluttet seg til – i dag har alle saker for domstolen sitt utspring i afrikanske konflikter. Domstolen er en viktig internasjonal nyskaping, drevet frem av bl.a. Kofi Annan.

Han er til stede, vi får tid til møte – han har fortsatt en karisma og et nærvær som fyller rommet.

**

Ban Ki moon er også der. Vi møtes mens han og teamet hans legger siste hånd på generalsekretærens uttalelse om Gaza. Vi diskuterer ordvalg. Også han krever gransking, men han tar ikke skrittet fullt og ber om at den må være uavhengig og internasjonal.

Mye å si om jobben som generalsekretær. Han er alltid på samlebånd – kø av folk som vil ha møte – noen minutter med hver – en malstrøm av budskap. Medarbeidere noterer. Han hører etter, men er det mulig å lytte til alt alle har å si?

**

Møte i margen av møtet med med Ugandas president, Museveni. Hersker i sitt land. Han ankommer møtestedet – alene i en Toyota innredet for ham – blikkene våre møtes når han kjører inn på området og jeg står rett utenfor – og jeg hilser til ham – han virker veldig alene der inne. Bilen passerer – så følger 10-15 biler til – to fulle av soldater, en sykebil og en hale av andre biler – merkelig skue – i hans egen hovedstad.

**

Museveni og jeg snakker om utviklingen i regionen – og Uganda – nyttig dette kjenner han ut og inn. Så følger en pasjonert debatt om homofili. Det verserer et lovutkast som vil forby og ilegge hardeste straff for legning og handling. Jeg tar opp, uttrykker norsk motstand.

Museveni avviser ikke saken eller argumentene. Han sitter der, smiler litt lurt og vurderer, tar mål av meg virker det som, som om han veier for og mot om han skal ta i dette eller kutte møtet. Men så engasjerer han seg. Utdrag:

M: Du må være enig minister, homofili er ikke normalt.

JGS: Hvem avgjør hva som er normalt, herr president? Og om du mener det ikke er normalt, er det da rett å forby det som du ikke ser som normalt?

M: Men homofile i Uganda har en lei tendens til å misjonere, vil overbevise andre, påtrenge seg, det kan vi ikke ha. Men jeg kjente en chief som var homofil, han var grei nok. Men vær da enig, det er ikke normalt, eller mener du det?

JGS: Vi må respektere folks privatliv. Jeg tar utgangspunkt i at det er en legning og at moderne stater har ansvar for å sikre mot diskriminering og at fundamentale menneskerettigheter må gjelde. Mener du det vikke er en legning, men tillært?

M: Ok, minister, la oss si at det er en, en legning, en ”orientation”. Men kan vi ikke si at det er en ikke normal orientation?

JGS: Du kan vel godt mene det som ditt syn, herr President. Men jeg ville ikke fortape meg i ordet normal – hvis du mener normal i statistisk forstand så er vel homofili neppe normalen, men skal staten mene noe om det – skal ikke den ivareta grunnleggende menneskerettigheter for alle? Har ikke afrikansk tradisjon en grunnleggende liberal holdning til ulike andre ”orienteringer”, om jeg får si det sånn? Det sender et negativt budskap at der verserer slike lovforslag som her i Uganda – som venn ville det være galt ikke si det.

M: (Latter.) Vel, vel, du er ikke den første som sier dette. Vi merker oss. Det er forskjeller. Vi kunne tatt en runde på abort. Men nå må jeg videre.

**

Khartoum, Sudan. Har aldri opplevd slik varme, Bagdad i fjor sommer kommer nærmest. Mellom 45 og 50 grader, selv om kvelden.

**

Søvn. Eller mangel på søvn. Fem netter i fire ulike senger. Enten for varmt eller for kaldt. Ikke ro til vanlig nattesøvn.

**

Møte med de ledende skikkelsene i Khartoum – de som sitter tett på presidenten, Bashir, mannen straffedomstolen har tiltalt for krigsforbrytelser. Men det betyr ikke at vi ikke kan – og må – snakke meg regimet. Midtveis i to av samtalene kommer en rådgiver inn og gir min motpart et ark med en tekst – på den står et utdrag av mitt innlegg til konferansen i Kampala – avsnittet med omtale av Sudan og understreking av Sudans ansvar for å respektere domstolen. De skummer, legger til siden, fortsetter samtalen. Situasjonen er for alvorlig til å lage en episode. Klokt av dem.

**

Dette er ikke plassen for å tenke rundt Norges Sudan engasjement. En lang historie. Men jeg merker meg: Igjen ber begge parter – NCP med makten i nord og SPLM, frigjøringsbevegelsen i sør – om at vi engasjerer oss, bistår i de kritiske månedene foran oss. Vi har null makt her, ikke noe å presse med – bare kunnskap og erfaring fra mange års engasjement – noen sterke Sudan-miljøer hjemme – nøkkelfolk herfra jobber nå i UD, partene vet hva vi står for – nå ber de om at vi engasjerer oss. Det er dette partene ber om – at Norge virker mellom dem – med de afrikanske nøkkelaktørene, med USA g UK. Om seks måneder er det møte med korsvei etter fredsavtalen i 2005.

Det meste kan gå veldig galt og nord og sør kan havne i borgerkrigens hengemyr igjen. Det i seg selv kan tydeliggjøre oppsiden av ikke å havne der – for alle vil rammes. Også nabolandene. Sudan har 9 naboer. Afrikas største land. Darfur i vest. Nord, Sør, Øst.

**

Dag i fly og i felt. Opp 0400, til flyplass og lite propellfly to timer sørover til oljefeltene. Oppvisning i ny verden: Drift av komplisert oljeproduksjon i regi av kinesere, malaysere, indere. Oljen ligger i grenseland mellom nord og sør. Hvordan de ordner fordeling og samarbeid vil avgjøre om nord og sør kan leve side om side – enten i en stat eller i to – enten i fred eller konflikt.

**

Jeg sier til alle jeg møter: Oljen har et enestående potensial til å ødelegge for begge, hver part kan ramme den andre på effektiv måte, men vil bli rammet selv. Budsjettene i nord som i sør står og faller på oljeinntekter. Men også omvendt; greier de en samarbeidsløsning kan begge få oppside. Norsk ekspertise har jobbet med å illustrere disse sammenhengene siden 2007. Det vil bli nøkkelkunnskap i månedene som kommer.

**

Videre i propellfly en time, så i FN helikopter i to til. Sitter langs sideveggen, får Ipod-øreproppene inni hørselsvernet – hører gamle samleplater med Dire Straits mens jeg halvsover og halvtenker. Titter ut over endeløse utmarker, tørke, men også frodige deler. Regnvær og vi nå fly utenom. Dere forsvant fra radaren, sier de når vi kommer frem til Akobo, landsby lengst mot øst, et øyeblikks uro hos velkomstkomiteen.

**

Her har det aldri vært ministerbesøk utenfra. Stort oppmøte. Ikke en eneste vei, hytter, leskur, små inngjerdinger. Ingen eier land. I et lite nytt forsamlingshus møter jeg guvernøren og hans team.

Fattigdommen ser lik ut verden over. Her er det omsider sikkerhet. Men en humanitær situasjon på grensen til krise, bare på grensen, men nær. Barn i lek, men spor av under/feil ernæring.

100% Mobiltelefondekning. På vei inn i møte med øvrigheten – med hundretalls stilt opp på geledd – kommer telefon fra Oslo. FNs menneskerettighetsråd skal stemme i Geneve om ti minutter: Skal Norge stemme for, mot eller avstående til krav om uavhengig gransking av den israelske aksjonen i Middelhavet? Folk stirrer på meg der jeg står i menneskemengden med telefonen til øret.

Jeg gir beskjed om at vi skal stemme for. Bare Slovenia av EU landene gjør det samme. Italia og Nederland stemmer mot. EU-flertallet flere avstående. Hørte jeg ”felles europeisk utenrikspolitikk”?

**

Sykehusbesøk. Ytterkant. Sykehus? Noen bygninger i mur. En del rasert fra krigens dager. En vegg pepret med kulehull. Vises rundt av en etiopisk sjefslege, dette er livets virkelige helter, ubeskrivelig karrige kår, men han viser systematisk rundt og peker på at med denne mannen går det bedre, denne kvinnen får det tøft, dette barnet klarer seg neppe. Dette ”sykehuset” skal betjene behov i en befolkning på hundretusener.

Krevende med slike runder, kjenner dem igjen fra WHO og Røde Korstiden – vi velfødde utenfra på tur gjennom dunkle lokaler der mødre (ser ikke en eneste far) sitter på sengekanten med småbarn som kjemper en stille kamp for livet – underernærte, malariasyke, dehydrerte. Jeg prøver å fange øynene til mødrene – få kontakt, nikke, anerkjenne, om mulig finne veien til et smil. Det virker ved én seng – ikke ved en annen, moren ser bare ned.

En kvinne ligger på feltsengen. Naken på overkroppen, gjør ikke noe for å dekke seg til, det ligger et teppe fra livet og ned. – Denne kvinnen, sier legen, fant det hun trodde var rester av kokekar og gryter. Hun bar alt hjem som tilskudd til kjøkkenet. Så viste det seg at dette var en landmine. Den gikk av mellom bena på henne. Bena forsvant – kuttet av over knærne. Men hun klarer seg. Klarer seg? tenker jeg. Uten ben fra knærne og ned? Proteser her?

WHO-pensum kommer på netthinnen, jeg spør legen: Mødredødelighet? Svar: Høyest i verden. Barnedødelighet? Svar: Høyest i verden. Malaria? Svar: Number one killer. Tuberkulose? Svar: Mye av det, men vi har ikke kapasitet til å påse at de tar medisinene over tid.

Det finnes knapt ressurser til å bistå fødende kvinner. Men likefullt: Samarbeid med kirken og helsepersonell fra Uganda trener lokale kvinner til å bistå gravide. Positive resultater. Noe å bygge videre på.

**

Til Juba, ”hovedstaden” i sør. Det er første besøk av en norsk utenriksminister til Sudan siden 1975. Og, sier de i Juba – første gang en utenriksminister fra Europa har sovet over i Juba. Også noe å ta med seg.

**

Stort norsk engasjement i sør. Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp, Flyktningehjelpen. De gjør betydelig arbeid. Verdsettes, gir resultater – og kunnskap. Jeg møter mange på en samling i det norske generalkonsultatet.

Men også er dilemma. Etiopias statsminister Meles Zenawi sier til meg på sitt kontor i Addis fredag ettermiddag: – Det finnes to landeplager i Afrika – Korrupsjon, og verst er den som følger av å ha store oljeinntekter uten institusjoner på den ene siden – og NGO invasjon på den andre siden. De fleste land er rammet av en av dem – Sør Sudan er rammet av begge.

Det første er lett å forstå. Oljeinntekter uten systemer for å fordele inntekter, spare, investere – det går lett feil. Ikke korrupsjon i tradisjonell forstand, det ser man ditto av i nord – men i sør snarere penger som kommer inn uten apparat for å ta i mot. BNP pr innbygger i Sør Sudan er på nivå med Ghana. Men fattigdommen er langt større.

Det andre må vi grunne over – ”NGO invasjon”? Etiopias statsminister mener med det et system som bidrar med tjenester, bra nok, men som ikke bygger kapasitet og det er fatalt. En strøm av organisasjoner som gjør sitt – som gjør godt – men som ikke setter Sør Sudan i stand til å drive Sør Sudan. Vanskelige dilemma. Samme tendens i Afghanistan. Hva er de beste strategiene for å bygge lokal kapasitet –altså slik at de som hjelpes raskest mulig kan styre og hjelpe seg selv?

(Så skal det legges til: Zenawi har problematisk forhold til sine egne NGO’er – akkurat det er et tegn på vekslende demokratisk sinnelag).

**

Middag i Juba ved Nilens bredd. Ikke langt fra der Nilen starter, britene strevde seg en gang innover og sørover på jakt etter Nilens opphav. I nattemørket ser jeg at kvist og kvas driver hurtig nordover, litt lenger sør er det vannfall – så Victoriasjøen.

Olje er viktig for Sudan. Men Nilen og vannet er mange ganger viktigere. Og om Nilen er det alltid strid. Avtaleverk fra 1920 tallet og 1950 tallet regulerer bruken. Egypt holder hardt fast i rettighetene som de gamle avtalene ga dem. Landene innover langs elveleiet protesterer, de vil ha større frihet til å bruke av vannet på dets ferd. Nilen har betydd sivilisasjon og utvikling i årtusener. Hvordan ressursene forvaltes fremover blir et av de viktigste spørsmålene i denne delen av Afrika.

**

Sør Sudan er fruktbart. Kan bli regionens matfat, sier kjennerne. Men det er langt igjen. På markedene bugner det av varer. Men de er made in Ethiopia eller made in Uganda. Det skal omfattende kulturendringer til for at kvegtradisjonene viker for – eller suppleres med jordbruk. Men noe skjer. De som har fløyet ut og inn av Juba gjennom år ser større grønne dyrkede flekker. Utvikling er en langsom affære.

**

Salva Kiir – Sør Sudans president. Med den karakteristiske hatten. Har møtt ham i Oslo. Nå på hans hjemmebane. Snakker rolig, analytisk og alvorlig om situasjonen og utsiktene frem mot den annonserte folkeavstemningen om uavhengighet for sør. Opplever en stemning av nedtelling, møte med en historisk hendelse som kan slå flere veier, den virkelige skjebnetimen – fredsavtalen fra 2005 var bare forspillet – nå venter finalen.

**

Det er slående; aktørene vi møter er de samme som har dominert persongalleriet i Sudans politiske landskap. Tidligere kommandanter, nå i dress. Noen liv gikk tapt i krigen, noen har ikke overlevd freden, men galleriet er ganske intakt. Også hos oss. Vi har fortsatt Tom Vraalsen!

**

Til Addis Ababa. Kontrast. Flere år med høy vekst. Etiopia er med sine vel 80 millioner fattig. Men kraftige spirer av vekst. Store investeringer utenfra.

Og den nye tid: Midt i byen bygges en kopi av FNs hovedkvarter i New York, pluss et moderne konferansesenter; ny lokalisering for AU – den afrikanske union. Kineserne bygger – totalentreprise – 18 måneder – kinesisk fullfinansiering – gavebistand – det ser ut som downtown Shanghai – kinesiske bannere henger fra toppen av takene.

**

Regjerende parti har vunnet valg. EU ga først støtte til gjennomføringen av valget. Nå vil de ha mer tid til å vurdere. Ingen tvil om sterkt tillitsvotum til Meles Zenawi. Men valg med mange merknader. Og er det godt for et land at vinneren ender opp med over 90% av setene i parlamentet? Etiopia befester et demokrati. Men med svak og splittet opposisjon som blir enda svakere etter dette valget. I seg selv en trussel mot demokratiet.

**

Flyr ut og hjemover. Fra flyet får jeg samtale med USAs spesialutsending, general Gration og oppdaterer ham om mine inntrykk. Han er på vei ombord i fly med visepresident Biden på vei til Afrika. Vi deler inntrykk og er enige om å holde kontakten. Jeg får tak i Sør Afrikas tidligere president Mbeki – nå AUs spesialrepresentant til Sudan. Samme runde med han, sammenfallende analyse, enige om å følge opp. Norge ønskes aktivt engasjert.

Jeg deler noen inntrykk med Erik Solheim på sms. Vi er enige om å snakkes mandag. Krevende og viktige oppgaver ligger foran oss.

**

Ferd mot nord – mellomlanding i Cairo. Medarbeidere, Harald og Harald fra VG, fire livvakter – folk som gjør et utpreget profesjonelt arbeid – et kjent ansikt fra Serena hotell januarnatten 2008 – en av UD medarbeiderne var også med den natten.

Vi prater, sover, spiser, ser video, gjør ingenting. Lander i norsk sommernatt, pluss 15 med lysning på østhimmelen. Hjemme best.