Dag 8: Beograd og Zagreb. 20.april 2011
Siste strekk av en drøy ukes reise, vi har tatt av fra Zagreb og flyr nordover fra Europas urolige hjørne mot norsk påskehelg. Jeg avslutter med et intervju med kroatisk TV som vil ha kommentarer til at Norge i følge en måling er blant verdens lykkeligste land. Hva skal man si til sånt? Etter denne reisen tenker jeg at han vel så gjerne kunne kalt oss verdens heldigste.

De siste dagene har jeg møtt ledere i fem land som brukte all tilgjengelig tid til å snakke om seg selv, ledere som opplevde at det haster, noen av dem at det brenner. Det er en spesiell opplevelse å representere Norge på Balkan; alle har et forhold til oss. Vi har spilt en rolle i mange av disse landene, norske diplomater har satt spor, norske bistandspenger er i stor grad brukt strategisk og med gode resultater. Og mange av de europeiske landene visker ut sin profil og går nå under navnet EU, mens vi holder frem under norsk varemerke og syns så det holder.

Likevel er det EU det handler om, målet om å komme inn, medlemskapet er anerkjennelsen på at landet er i rute. Slovenia er inne. Kroatia er like ved. Lenger sør blir det vanskeligere, her er land med uavklarte forhold som hindrer oppstart av forhandlinger. Her er slutten på den kalde krigen ennå ikke over. Etterdønningene av Berlinmurens fall merkes fortsatt, floker mellom folkegrupper ikke løst, noen statsdannelser ennå ikke forsonet.

Jeg begynner dagen i sol over Beograd, ambassadør Nils Ragnar Kamsvåg, stabsjef Kjersti Andersen og jeg jogger to runder rundt Kalemegdan-borgen – med én serbisk sikkerhetsvakt foran og én bak. Ingen trusler notert, bortsett fra et par gneldrende villhunder. Nils Ragnar foreleser om serbisk politikk og historie.

Formiddagen går med til møte med utenriksminister, pressekonferanse, møte med innenriksminister og til sist en runde med president Tadic, en av de virkelig betydelige lederne i denne delen av Europa.

Tadics klare mål er å sette kursen mot europeisk integrasjon, fornye og reformere Serbia, samtidig som han skal håndtere etterdønningene av de siste to tiårenes drama – tapet av Kosovo, jakten på krigsforbrytere, naboskapet med den skjøre statsdannelsen Bosnia Herzegovina, striden med nasjonalistiske krefter i eget land. Tadic er en venn av Norge, han deler sine vurderinger og ønsker oss tett på. Jeg gir ham full bekreftelse på at vi er rede.

Mitt budskap er at Norge vil videre i sitt forhold til landene på Balkan. For et par uker siden la UD frem en Stortingsmelding om vårt forhold til Balkan. Med land som Slovenia og Kroatia er tiden kommet for å lukke et kapittel – og åpne et nytt av normalt samarbeid mellom stater, NATO allierte og europeiske partnere. Med de øvrige viderefører vi prosjektsamarbeid for å støtte reformer og politisk og fredelig løsning av gjenværende konflikter. Budskapet blir forstått og tatt godt i mot.

EU er den drivende kraften. Men noe skjer. Tyrkia viser økende engasjement og nærvær, i Bosnia Herzegovina der deler av befolkningen er muslimsk, men også med engasjement i forhold til konflikter i regionen. Jeg spør; hvorfor var det Ankara som var drivkraften for å bringe ledere fra Sarajevo og Beograd sammen – og ikke EU? Svaret jeg får er: – Fordi Tyrkia forstår Balkan bedre enn Brussel. Fordi EU ikke klarer å mobilisere politisk fokus og kraft.

Eller som en røst i Beograd sier: – Her på Balkan er det tunge aktører utenfra; vesten og Tyrkia har historisk rivalisert om innflytelse, det tilhører fortiden – men i dag gjør rivaliseringen seg gjeldende på ny – og for at likningen skal gå opp trengs en tredje part, Russland.

Situasjonen er gjenkjennelig fra andre regioner i verden der små og mellomstore stater skal finne sin stabilitet, de blir brikker i spillet mellom større makter. Jeg tror at en del av det norske engasjementet her er at vi har noe av engasjementet for småstatenes rett og verdighet i ryggmargen.

Jeg flyr nordover i 45 minutter og lander i Zagreb, møter president, utenriksminister og forsvarsminister. Deres fokus er nesten ene og alene nedtelling mot EU-medlemskapet, det er som om de ser havnen komme i mot dem og intenst håper båtens fart holder helt inn til kai. Målet er å få grønt lys for medlemskap fra Brussel i juni – så de kan organisere folkeavstemning til høsten. Men de skal også avholde parlamentsvalg, og presidenten ønsker at det skal skje med god margin til folkeavstemningen, slik at folk den store dagen kan stemme om EU, og bare EU. Jeg spør om de er trygge på resultatet, de forstår forfor jeg spør, jeg som er fra Norge med to nei-resultater bak oss. Alle er 100% sikre på ja.

Det ble ikke 7 – men 8 dager på reise – det begynte med giverlandsmøte for de palestinske selvstyremyndighetene forrige onsdag i Brussel – to dager NATO utenriksministermøte i Berlin – helg i Istanbul og så reise til Ankara, Prishtina, Skopje, Beograd og Zagreb. I alle byene sto noe på spill, jeg opplevde at alle lederne snakket om sine politiske utfordringer som om de hadde politiske liv på lånt tid.

For dem fremstår Norge nok som et heldig land. De kan sin historie på Balkan. Flere av dem sier, uavhengig av hverandre, at visjonen er Norden – der landene kriget seg i mellom, men det var mange hundre år siden – og nå er det fred og forbrødring ved grensene.

Heldig eller ikke, vår posisjon forplikter. Vi er et økonomisk og politisk overskuddsland. Om vi kan bidra tilutvikling og konfliktløsning på Balkan – så svarer vi ja.

Så tar vi påske!