Ettermiddag: På fly fra Oslo til Madrid, med KLM og innlagt mellomlanding i Amsterdam. To formål med besøket: Politiske samtaler med EU-formannskapet Spania og møter med min spanske kollega Miguel Moratinos – og møte i AHLC – giverlandsgruppen til de palestinske selvstyremyndighetene – denne gang lagt til den spanske hovedstaden.

Vi tar av fra Gardermoen. Flyturer gir tid til forberedelser: Lese bakgrunnspapirer, sirlige mapper fra UD, jobbe med innlegg. Og sove. Det er med meg og fly som med småbarn og pulk, jeg sovner når farkosten setter seg i bevegelse. På dette strekket er det tid til litt av alt, deriblant til å skrive disse linjene.

Først AHLC; jeg benytter anledningen til å si hva denne underlige forkortelsen egentlig består i. Bak disse fire bokstavene ligger en viktig del av Norges operative Midt Østen politikk.

AHLC står for ad hoc liason committee. Gitt at gruppen ble etablert midt på 1990-tallet, og at vi nå skal avholde det 30.møte i rekken, så er det ikke mye preg av ad hoc ved denne møtekretsen. AHLC er et ektefødt barn av Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Gruppens formål er å samordne og fokusere givernes støtte til de palestinske selvstyremyndighetene, (PA).

Kort fortalt handler er motivasjonen denne: Visjonen for fredsprosessen er en to-statsløsning der en palestinsk stat kan leve side om side i fred og sikkerhet med Israel. Grunnlaget for en slik stat skal forhandles mellom israelere og palestinere. Vi vet hvor tornefull denne veien har vært og til de grader fortsatt er, med fortsatt okkupasjon, et splittet palestinsk lederskap og intense posisjoneringer fra partene i forhold til mulige forhandlinger. Men det er ikke tema her.

AHLCs formål er å bidra til utvikling av de palestinske selvstyremyndighetene, som i dag har stort ansvar for styre og stell i de palestinske områdene, og som skal ha kvalitet til å lede den staten som en dag vil komme langs det politiske forhandlingssporet. I AHLC møter Israels regjering og PA. I tillegg deltar de sentrale aktørene fra det internasjonale samfunn: USA, FN, EU, Russland, en rekke giverland og Verdensbanken og IMF. Norge leder arbeidet.

Det har vært oppturer og nedturer. Da jeg ble utenriksminister høsten 2005 lå arbeidet i dvale, delvis som et resultat av det elendige klima mellom israelere og palestinere, delvis som en følge av kaotiske sider internt i PA på tampen av Arafats tid. Vi fikk til et møte i desember 2005 med fokus på reformer av hvordan PA jobber og forvalter givernes midler. Den gang het den nye palestinske finansministeren Salam Fayad, en erfaren palestinsk økonom med fartstid fra IMF. Fayad fikk raskt givernes tillit. Han og jeg fikk nær personlig kontakt og skritt for skritt har vi jobbet for å utvikle AHLC til å bli et forum for samordning

AHLC kom sammen på politisk nivå høsten 2007 da president Bush lanserte sitt initiativ for å bringe partene til forhandlingsbordet for sluttspurten mot en tostatsløsning. Det sporet førte ikke frem. Men AHLC bekreftet sin rolle som møteplass for PAs forankring av sin politikk, sine reformer og planer i forhold til det internasjonale samfunn og giverne.

Nå er Fayad statsminister, i en politisk situasjon som knapt kunne vært vanskeligere – med fortsatt palestinsk splittelse, Gaza beleiret med Hamas i føringen og en fredsprosess i tynn tråd, om det finnes noen tråd i det hele tatt.

Men Fayad har en plan – en plan om å bygge den palestinske staten nedenfra, stein for stein i form av økonomiske reformer, rettsstat, sikkerhet, vekst og arbeidsplasser.

To ganger i året kaller Norge sammen AHLC – en gang om høsten, i New York når verdens regjeringer samles til FNs generalforsamling – og en gang om våren – i forfjor i London, i fjor i Oslo og i år – i Madrid.
Og dit er jeg på vei nå. Jeg må tenke på roller. Her er jeg norsk utenriksminister, men også leder og koordinator på vegne av mange – der bakteppet er høy spenning, stor følsomhet og med mye på spill. Vår rolle er å forberede møtene, enes om dagsorden, lede møtet og oppsummere konklusjonene. Det er en balansegang, ikke minst fordi dette trolig er det eneste formelle forum der israelere og palestinere sitter sammen. Det må være slik. Det finnes ingen endelig fredsavtale, ingen palestinsk stat, den politiske og folkerettslige realiteten er at de palestinske områdene er under okkupasjon. Derfor må Israel og PA samarbeide – på et vis.

I disse snart fem årene har jeg sett hvor krevende det er. Særlig gripende er det når jeg ser det i ansiktene til hovedaktørene som står midt i en historisk strid – ansvarlige for sine egne folk, tynget av ansvar og historie, på søken etter en vei fremover, men holdt igjen av begrenset politisk handlingsrom.

Fayad er utholdende. Hvileløs på arbeid for å skape en robust plattform for den palestinske staten. Han har givernes tillit. Jeg er ikke i tvil; palestinerne kan knapt få noen mer pålitelig og leveringsdyktig leder. Ser israelske ledere muligheten i en slik palestinsk motpart, de som så ofte klager over at de ikke har noeen motpart å forholde seg til? Israeleske ledere sier ja, når jeg snakker med dem privat. Bruker de muligheten? Jeg er ikke sikker. Gjennomslag for Fayads reformer avhenger direkte av lempinger på okkupasjonsregimet, veisperringer, administrative ordninger som sperrer for økonomisk vekst og utvikling. Når det ikke skjer begrenses også den økonomiske utviklingen. Dermed er det også et anliggende for AHLC.

Forberedelsene til dette møtet har vært vanskelige. Ord teller. Lenge har AHLC hatt en palestinsk stat som sitt mål, israelske regjeringer, også den sittende, har vært innforstått med det. Nå sitter det lengre inne, nå når Netanyahu-regjeringen er inne i sin egen tautrekking med Obama-administrasjonen om betingelser for forhandlinger.

Mine medarbeidere har jobbet tett på sine israelske kolleger, de kjenner hverandre, de kan kodene. Jeg har snakket flere ganger med mine kolleger Liebermann og Barak. Så må det balanseres mot palestinerne som ønsker klar og tydelig språkbruk som bygger opp om deres mål. Endelig skal vi ta høyde for de andre deltakerne, ikke minst USA som står midt oppe i krevende runder når det gjelder de politiske fredsforhandlingene.

Vi har fått det på plass. Dagsorden er klar. I Madrid i dag møter norske diplomater alle land delegasjoner etter tur. De kan dette godt, det er et trenet team jeg har på dette. I kveld møter jeg Moratinos og Fayad til privat middag. I morgen tidlig møter jeg den diplomaten som leder den israelske delegasjonen, og jeg møter Tony Blair, Kvartettens utsending (USA, FN, EU, Russland) før vi begynner møtet.

Dette er ikke en giverkonferanse. Vi skal ha fokus på hvordan pengene brukes, hvordan det palestinske prosjektet utvikler seg. Vi skal få høre fra Fayad, fra israelere, fra Verdensbanken og IMF – og jeg skal legge til rette for at alle får holde sine innlegg. Så skal vi oppsummere. Enten en oppsummering alle stiller seg bak. Eller en oppsummering på mine egne vegne.

PA trenger omlag 6 milliarder kroner i støtte utenfra for å gå i balanse, for å kunne betale lønninger og sikre drift av administrasjon. Norge bidrar samlet med ca 750 millioner kroner i året til palestinske formål, hvorav ca 300 millioner kroner til det palestinske budsjettet. Fayad har vist at hans budsjett gradvis gjør seg mindre avhengig av hjelp utenfra. Jeg er ikke i tvil; dagen vil komme da palestinerne gladlig lever uten slik støtte. Det er et foretaksomt folk med evne til å tjene til eget opphold. Men under okkupasjonsregimet er det knapt mulig – og med splittelsen mot det beleirede Gaza desto mindre.

Dette understreker hva AHLC handler om: Dette er ikke et humanitært støtteprosjekt, en økonomisk bistand til et fattig folk. Om det var fattigdom eller nøden som var kriteriet, så ville vi styrt penger bort fra de palestinske områdene. Nei, dette er et politisk prosjekt, dette er en investering at tostatsløsningen kan bli mulig, at den palestinske staten kan komme opp og stå – langs sitt separate forhandlingsspor – og at når det skjer så kan staten fungere. Derfor er det en så nær kopling mellom vårt arbeid i AHLC og det arbeid særlig amerikanerne, både under Bush og Obama, forsøker å få til; den forhandlede løsningen.

Mitt budskap er at dersom denne ikke kommer, dersom Israel ikke viser vilje til å peke en vei ut av okkupasjonen, dersom ikke israelere og palestinere finner veien til forhandlingsbordet, dersom ikke palestinerne finner veien ut av sin interne splittelse – ja da er det vanskelig å garantere for giverviljen. Da vil også PA rammes av givertretthet. Det vil ramme palestinerne. Men israelerne vet det godt; det vil ramme også dem – for det paradoksale er at vi – det internasjonale samfunn – betaler for å lette byrden og smerten fra okkupasjonen.

Madrid altså, passende sted for dette møtet, for det var under Madrid-konferansen i 1991 at visjonen om to-statsløsningen ble lansert. Så kom Oslo-avtalen og den tornefulle prosessen deretter. Jeg er blitt kjent med Moratinos, han har vært utenriksminister siden 2004, jeg siden 2005. En spansk veteran fra diplomatiet, blant annet med fartstid som EUs Midt Østen utsending. I morgen tar vi en times tid til et møte Norge-Spania – Norge-EU-formannskapet. Ingen utestående problemer, men mye å snakke og samarbeide om.

Og så kan vi jo nok en gang minnes oss selv på kontrasten Norge utgjør når vi reiser på besøk i Europa. Spania rammes av den økonomiske krisen. Arbeidsledigheten når 20%, for de yngste i arbeidsfør alder er den nær 50%, ”den tapte generasjon” snakkes det om. Statsminister Zapatero lanserer nå kraftig lut i den økonomiske politikken. Tyngden av store underskudd og høy gjeld melder seg for fullt også her, i et land som gikk med overskudd for bare få år siden.

Send meg gjerne innspill og kommentarer på Facebook