Dagens reise til New York begynte vel egentlig i natt, opp 0415 for å nå første fly, til København for det tidligste morgenflyet over Atlanterhavet.

På programmet står giverlandsmøte for palestinerne, som jeg skal lede fra kl 1700 NY tid. Flyturen er god for forberedelse, en stor mappe skal leses, innlegget mitt skal ferdigstilles. For første gang reiser jeg helt elektronisk, 200 dokumentsider. Jobbe og ikke minst, sove! Det blir møter til henimot midnatt i New York, det vil si hele natten med min døgnrytme.

Varm søndagsettermiddag i New York, folkeliv i gatene, får alltid energi av å komme hit, selv på en ettermiddag med jetlag. Dette er 7 gang jeg kommer til FNs generalforsamling. Alltid spenning knyttet til disse dagene, politikk mellom land på sitt beste og verste, et tett ukeprogram venter.

Møter min første klasses stab på hotellet, de som har jobbet her noen dager allerede. Dette er av de møtene der det meste ligger i forberedelsene, jeg startet i Ramallah og Jerusalem for tre uker siden og de har fulgt opp regionen rundt og til sist her i USA. Nå er det meste klart, inklusive min egen oppsummering som vi har forankret i alle leire.

Det er spent stemning i FN rundt Palestina spørsmålet, spekulasjonene går, ryktene florerer, vil president Abbas gå til Sikkerhetsrådet og be om medlemskap selvom USA sier de vil legge ned veto? Vil han gå til Generalforsamlingen og be om oppgradert status? Vil Midtøstenkvartetten bli enige om en uttalelse og et initiativ for forhandlinger? Vi er godt på innsiden av ryktebørsen, år med tette kontakter kaster av seg, tror vi kan skille rykte fra realitet.

Mitt fokus i ettermiddag er å stenge alt slikt ute, for nå er fokus på palestinsk økonomi og palestinske institusjoner, holder de mål? Har de kommet vider med reformene? Greier de å redusere avhengigheten av giverne ytterligere? Hvilke tiltak må vi forvente av israelerne for å gjøre en levedyktig palestinsk økonomi mulig? Om det ble en stat, kunne de ha styrt den selv?

Jeg møter palestinernes statsminister Fayad, vi kjenner hverandre godt, han er tydelig på hva giverlandsgruppa har betydd for hans egne reformer, i dag vil han få høre at målt etter internasjonale standarder er han over nivået som forventes av en moderne stat.

Jeg møter Israels viseutenriksminister Ayalon, en karrierediplomat som nå tjener under utenriksminister Liberman. Tonen er god og konstruktiv, det er viktig, for dette forumet skal ikke være åsted for de heftigste utspillene, som jeg godt vet at begge parter har på lur.

Så er det tid for å gå de ti minuttene herfra hotellet til FN bygningen. Den gåturen er alltid et pustehull. Tror dette er i rute, men man kan aldri vite.

BBC intervjuer og vil vite om Norge vil anerkjenne en palestinsk stat. Jeg gjentar: Norge støtter en tostatsløsning, vi mener det er legitimt for palestinerne å ta sin sak til FN, det kan ikke erstatte behovet for forhandlinger, bare forhandlinger kan løse utestående spørsmål, og hvis en tekst til Generalforsamlingen er balansert, har et innhold som inkluderer anerkjennelse av Israel, villighet til forhandlinger og tilslutning til standarder som bør følge en moderne stat, ja da er Norge rede til å stemme ja.

Det blir mye Midtøsten denne uka. Første etappe er nå om en time. Og Norge leder møtet.