Giverlandsmøtet søndag og frokosten i går med den palestinske statsministeren og utenriksministre fra gulfstatene og araberlandene fikk et etterspill, av det uvanlige slaget – positivt!

Midt oppe i fremgangen med å bygge bærekraftige institusjoner, her har palestinerne fått høre at de er over nivået som kreves av en moderne stat, så har det vært kritiske mangler i finansieringen av offentlige tjenester, fordi givere ikke har stilt opp med de beløp de har lovet. Statsminister Fayad har redusert behovet for bistand betydelig og kuttet sine underskudd, likevel har det vært en kritisk mangel som har ført til at han knapt kan betale lønninger til offentlige ansatte.

Jeg er glad det gikk bra på gårsdagens AHLC møte. Det blir mye strid rundt Israel Palestina spørsmålet denne uka, men denne første runden om palestinernes økonomi og institusjoner holdt seg til saken. Jeg er stolt av det norske teamet som gjør det mulig, diplomater med lang erfaring og grundige kunnskaper om saker og prosesser legger til rette og spillet ballen til meg som leder møtene og møter lederne. Godord til Norge fra mange.

Lange presserunder, til BBC studio, litt mat og så natten.

Nå tidlig morgen i New York, luksus å “sove lenge” etter norsk døgnklokke. Klar for et av høydepunktene, løpeturen rundt vannreservoiret i Central Park, New Yorks Sognsvann, mens sola kommer opp over Manhatten. Til å leve lenge på.

Dagens reise til New York begynte vel egentlig i natt, opp 0415 for å nå første fly, til København for det tidligste morgenflyet over Atlanterhavet.

På programmet står giverlandsmøte for palestinerne, som jeg skal lede fra kl 1700 NY tid. Flyturen er god for forberedelse, en stor mappe skal leses, innlegget mitt skal ferdigstilles. For første gang reiser jeg helt elektronisk, 200 dokumentsider. Jobbe og ikke minst, sove! Det blir møter til henimot midnatt i New York, det vil si hele natten med min døgnrytme.

Varm søndagsettermiddag i New York, folkeliv i gatene, får alltid energi av å komme hit, selv på en ettermiddag med jetlag. Dette er 7 gang jeg kommer til FNs generalforsamling. Alltid spenning knyttet til disse dagene, politikk mellom land på sitt beste og verste, et tett ukeprogram venter.

Møter min første klasses stab på hotellet, de som har jobbet her noen dager allerede. Dette er av de møtene der det meste ligger i forberedelsene, jeg startet i Ramallah og Jerusalem for tre uker siden og de har fulgt opp regionen rundt og til sist her i USA. Nå er det meste klart, inklusive min egen oppsummering som vi har forankret i alle leire.

Dag 8: Beograd og Zagreb. 20.april 2011
Siste strekk av en drøy ukes reise, vi har tatt av fra Zagreb og flyr nordover fra Europas urolige hjørne mot norsk påskehelg. Jeg avslutter med et intervju med kroatisk TV som vil ha kommentarer til at Norge i følge en måling er blant verdens lykkeligste land. Hva skal man si til sånt? Etter denne reisen tenker jeg at han vel så gjerne kunne kalt oss verdens heldigste.

De siste dagene har jeg møtt ledere i fem land som brukte all tilgjengelig tid til å snakke om seg selv, ledere som opplevde at det haster, noen av dem at det brenner. Det er en spesiell opplevelse å representere Norge på Balkan; alle har et forhold til oss. Vi har spilt en rolle i mange av disse landene, norske diplomater har satt spor, norske bistandspenger er i stor grad brukt strategisk og med gode resultater. Og mange av de europeiske landene visker ut sin profil og går nå under navnet EU, mens vi holder frem under norsk varemerke og syns så det holder.

Dag 7: Pristhina, Skopje og Beograd. 19.april 2011

I dag har jeg sett etterdønninger fra Berlinmurens fall, stater som enda kaver med å finne sin plass og stabilitet etter at en verdensorden brøt sammen, stater og folk som ikke fant sin plass, fordi noen hindret dem, fordi de hindret seg selv eller fordi tilfeldighetene ikke var på deres side. Jeg har reist gjennom deler av det tidligere Jugoslavia, deler av Titos gamle rike, og et strekk av reisen har jeg til og med gjennomført i Titos gamle bil! – som det makedonske vertskapet frakter gjester i inn og ut av hovedstaden Skopje.

Kosovo: Den nye staten i Europa, født etter oppstand fra den albanske minoriteten, år med geriljakrig, lovløshet, kamp for selvstendighet og rettigheter, en århundrelang historie som nådde slutten da Milosovic gikk til etniske rensking, vi fikk NATOs bombing, serbisk tilbaketrekking, Milosovic fall, men fortsatte spenninger Serbia- Kosovo – FN styre inntil en fremtid i Serbia ble utelukket og Kosovo erklærte seg som stat i februar 2008.

Dag 6: Ankara, 18. april 2011
Etter privat helgeopphold i Istanbul, står jeg grytidlig opp for avreise fra hotellet i kaldt vårregn, en halvtimes kjøretur til flyplassen. Knapt en bil på veien, knapt mennesker å se, det gjør Istanbuls utstrekning nesten enda mektigere. På vandring i gamlebyen er det vanskelig å forstå at dette er en by på rundt 15 millioner. Men det store baklandet gir mer av svaret.

På flyplassen møter jeg et nytt lag, noen skal være med til Ankara, andre skal følge reisen opp gjennom Balkan. Knappe 45 minutter til hovedstaden i innlandet, på høysletten, i det sagnomsuste Anatolia. Jeg møter utenriksminister Davutoglu, først til en halv time under fire øyne – så til en drøy time frokost med delegasjoner. Er dette verdens travleste utenriksminister? Jeg tror det.

Dag 3: Berlin. Fredag 15. april

Dag to av ministermøter mister noe av intensiteten fra dag en. Ministre overlater stolen til ambassadøren og bruker tiden til samtaler i tilgjengelge møterom. Slike møter er nesten halve nytten. Jeg får en god runde med min britiske kollega Hague om Sudan, Midtösten og Libya.

Dag 2: Berlin. Torsdag 14 april
Mye er sperret i sentrum av Berlin, leser i avisene at dette er det største arrangementet i byen siden 1989, rundt 50 utenriksministre med delegasjoner på plass, 800 gjester.

Rolig formiddag. Har frokostmøte med kansler Merkels utenrikspolitiske rådgiver, Christoph Heusken. Han har en nøkkelstilling som kanslerend betrodde i utenrikspolitiske saker, har vært med henne siden 2005. Jeg har god kontakt med kollega Westerwelle, men den suppleres med kontakten mot kanslerens kontor, legger inn en slik samtale hver gang jeg er i Berlin. Jeg rapporterer fra AHLC møtet i går, vi diskuterer Libya og Afghanistan, Tyskland og Norge har sammenfallende syn på mye, men alle tyskere vi møter i disse dager har behov for å presisere hvorfor Tyskland stemte avstående om Libya operasjonen i Sikkerhetsrådet, her er det fortsatt mange spenninger. Dag 2 er i gang.